hits

Fra anoreksimareritt til mammalivet

05.03.2017
01:46

 

Jeg husker s godt den gangen flere i klassen hadde rottet seg sammen mot meg. Ord som "anoreksivrak" og "du burde bare d med n gang" stod skrevet i skolebkene mine, i busskuret ved skolen og p pulten min. Det meste innendrs var skrevet med blyant, og busskuret fikk et strk maling etter noen uker. Det gikk alts bort fra synet etter en stund, men fra hjertet har det liksom aldri helt sluppet taket. Selv ikke n, ti r senere. 

Jeg visste jo at jeg var syk. Selvflgelig visste jeg det, nr bde leger, psykologer, familiemedlemmer og lrere rettet bekymrede blikk mot meg, og flere enn n gang forskte ta tak i problemet. Jeg visste at BMI p elleve - og i perioder ogs under det - ikke var normalt, og jeg visste godt at det ikke er meningen at en fjortenring skal kunne handle topper beregnet p femringer. Takk og lov for at det var i perioden hvor sm barn slett ikke skulle g kledd i pastellfargede klr med ste mnstre, men at de i stedet skulle g kledd som sm voksne. Det fikk meg i alle fall til fle meg hakket mer normal, nr klrne mine kunne vre bde svarte og nytrale. 

Det holdt med andre ord ikke vite at jeg var syk. Alle snakker om vissheten rundt det som et tegn p at man begynner bli frisk - eller i verste fall allerede er det. Slik er det jo ikke. Ikke i det hele tatt. Det vite, og det ha styrke til gjre noe med problemet, er s to vidt forskjellige ting som en bare kan f det til vre. 

Jeg visste lenge, jeg. Jeg visste at legenes ord om at jeg aldri kunne bli gravid, hyst sannsynlig var sanne. Jeg visste at det vre syk s lenge som det jeg var, sjelden gr overens med en fremtid som frisk eller overhodet i live. Jeg visste at sannsynligheten for at jeg ville ende opp p NAV var strre enn muligheten for at jeg noen gang fikk tatt en utdannelse, og jeg visste at sjansen for at mine foreldre en dag mtte begrave meg - var langt strre enn motsatt. 

Likevel var det ikke nok til f meg frisk. Ikke en gang i nrheten. For min del var det tanken p bli mor - biologisk eller ei - som ble det avgjrende for meg. Planen var soleklar, det har VG allerede skrevet en sak om. Jeg ville bli mamma. Det var mitt aller strste nske, og min strste drm. Og for meg, like uoppnelig som det er for de med drmmer om mangfoldige millioner p konto uten verken tippe eller jobbe for det. Til tross for vissheten om at det hyst sannsynlig aldri ville skje, kunne jeg ikke gi meg uten vite at jeg hadde gjort alt i verden for n drmmen.

Needless to say; som mamma til verdens vakreste tre-og-et-halvt-ring, ble drmmen gjort om til min hverdag. En hverdag jeg for alltid vil komme til sette pris p, og vre takknemlig for. Det gr ikke en eneste dag uten at jeg tenker p hvor heldig jeg er. Ikke en eneste trass-kamp fra datteren min flyr forbi uten at jeg - selv i de mest irriterende yeblikk - tar meg tid til absorbere hvor lykkelig det gjr meg. Jeg er verdens heldigste - og det skal aldri g en eneste dag uten at jeg virkelig tar innover meg akkurat det. 

Man kan kanskje si at redningen for meg var tanken p f barn. Jeg tror ikke det. Ikke i seg selv. 

Redningen for meg l i finne noe verdt kjempe for. Noe som fltes viktigere, og riktigere, enn rusen av sulte seg selv. Noe som fltes mer givende enn se de lave tallene p vekten. Noe som gav mer kjrlighet enn la fingerspissene gli over altfor synlige ribbein. Noe verdt kjempe mer for enn dden. Noe strre og sterkere enn meg selv. Jeg fant min indre motivasjon, min drivkraft og viljestyrke i det livet jeg s for meg - langt der fremme. Til syvende og sist var det ikke kister, roser og trevte - men lettede - ansikt som fristet mest. Det var tanken p det livet fremtiden kanskje, men bare kanskje, kunne gi meg. Og det gjorde den.


Dette innlegget kan ikke kommenteres. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna p 5 r. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig yeblikk. Jeg har nylig utgitt min frste barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men ogs fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om nskelig.

Bla i bloggen

Sk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker